Punktum finale !!!!

På vegne av Eiliv, Per Eivind og meg selv, må vi benytte anledningen til å takke alle som har følgt oss på turen.

Vi har hatt en kjempeflott tur fra ende til annen. Vet at mange har fulgt bloggen, og fått med seg mye av det som har skjedd. Kan love at det også har skjedd MYE som ikke har havnet i bloggen, så dette har vært en opplevelse. 3 uker gikk på et blunk, og sitter igjen med så mye inntrykk som skal svelges. Da turen nå er over, og alle er kommet trygt hjem til gamlelandet. Setter vi punktum finale for denne reisebloggen.

Dhowen i solnedgang ved Kiwayuu Island

Det er også på sin plass å takke tilrettelegger og turkamerat Eiliv, for det han har fått til. Meget vellykket ! Alt fra overnattingen hos søstrene i Kabale, gorillasafari og seiltur, er bare noen få ting å nevne som kommer til å være minner for livet.

Ettersom jeg på denne turen også ble talsmann for Per Eivind, vil jeg derfor på vegne av ham og meg selv takke Eiliv for turopplevelsene.

Well done, Eiliv !!!

Siste dag i Nairobi

Våknet opp i 8 tiden, og fikk oss etterhvert frokost på hotellet. Det ble også tid til litt lading av PC batteri etc, og deretter ble vi hentet av selskapet som hadde påtatt seg rollen å være vår "støttekontakt" dette døgnet.

Dette var dagen for å bare få unnagjort det siste man kunne få til, før hjemreisen begynte. Det ble først en tur til Nairobi Nasjonalmuseum, og deretter en tur innom slangemuseet som lå like i nærheten.

Nairobi Nasjonal Museum

Etter disse besøkende foretok vi et sjåfør bytte som medførte at vi fikk litt mer guiding når vi kjørte rundt i Nairobis gater. Det var ganske interessant å høre om de ulike stedene vi passerte, og guiden vår pratet godt engelsk. Det ble også et par stopp på diverse kjøpesentre for å få unnagjort behovet for evt. shopping.

På ettermiddag/kveld kjørte vi ut i området Karen Road. Det var her Karen Blixen drev kaffeplantasje, og som er bakgrunn for bl.a filmen "Mitt Afrika". Her besøkte vi et pottemakeri som gir enslige mødre i området, en mulighet til å tjene penger til livets opphold.

Karen Blixens farm i Nairobi.

Etter dette besøkte reiste vi til Karen Coffeehouse, hvor vi hadde oss en bedre middag på kvelden. Hovedrett, dessert og tilhørende drikke, var nok til at jeg iallefall var sprekkmett. Sjåføren vår satte seg i baren, mens vi hadde mat. Han drakk åpenbart øl, og så ikke ut til at det var noe problem til tross for at han senere skulle kjøre oss til flyplassen.

På vei til flyplassen pratet sjåføren som en foss, og kunne fortelle at han ved siden av å jobbe som taxisjåfør også hadde en innbringende "business" som gjorde at han kunne bruke mye penger. Jeg valgte å ikke spørre og grave mer om hva denne businessen gikk ut på. Fikk også en innføring i hvordan man kunne ta førerkort i Kenya. Enten kunne man gå gjennom en kort praktisk undervisning, eller så kunne man betale politiet litt penger under bordet - og det siste var veldig ofte brukt. Som ren observatør av trafikkbildet i Kenya, forstår jeg jo derfor litt mer hvorfor folk kjører som idioter her nede.

Nairobi trafikken.

På vei til flyplassen ble vi også stanset i en liten trafikkkontroll, men da politiet så hvem som var sjåfør ble han vinket videre. Jeg spurte hvorfor det gikk så lett, og da fortalte han at politiet allerede hadde fått forskuddsbetaling fra ham for å la han være i fred. Korrupt politi ? Ja, definitvt.

Vi ankom flyplassen, og her ble det venting og atter venting. Flyet lettet ca. 02:50, og med mellomlanding i Istanbul var vi snart tilbake i gamlelandet. Ankom Norge ca. kl. 15.

Tilbake til storbyen

Vi våknet opp i 9 tiden på stranden, i flott vær. Fuglene sang som vanlig rundt oss, og vi kunne høre bølgene slå mot land. Bølgeskvulpet denne dagen var derimot svakere enn før, og det skyldtes ganske riktig det uberegnelige tidevannet. Da jeg kikket opp kunne jeg raskt konstatere at dhowen vår nok en gang hadde havnet flere hundre meter på land.

Utsikten som møtte oss hver morgen vi våknet på Kiwayuu Island.

Dette skulle være vår siste på Kiwayuu, ettersom vi hadde et fly rett over på fastlandet, som skulle ta oss til Nairobi. Planen var å seile til Mikes Camp, en luksuscamp på Kiwayuu, hvor de ansatte der skulle skaffe oss båt og biltransport til "flyplassen. Før vi kunne komme oss til Mikes Camp var planen var vi skulle ha både frokost og lunsj ombord langs sjøveien til campen.

Idag kunne vi ikke stole verken på Pole Pole eller "10 minutes", da flyet vårt ville gå på avtalt tid. Vi fant derfor ut at beste alternativet var å ta beina fatt, og gå de 40 minuttene på land til campen. Crewet godtok dette, og de satte i gang med å lage oss frokost på stranden, samt en nistepakke til lunsj. Musini ble med oss, samt en innfødt, for å bistå med litt bæring av bagasje.Vi tok farvel med vår venner på stranden, og takket for en fantastisk seilopplevelse. Mottoet/slagordet "A trip of a lifetime" hadde de virkelig levd opp til. Takk!

Vi ankom Mikes Camp og slo oss til ro med en kald forfriskning i glasset, samt at vi nå for første gang kunne få litt strøm til sårt tiltrengte "pc" batterier (eller Apple/Mac som Eiliv stadig vekk korrigerte meg med), mobillader og annet. Eiliv fikk seg også en omvisning på luksuscampen, med tanke på evt. fremtidige turer med elever. Kan også nevne at for nygifte så må Mikes Camp være et eldorado. Fantastisk plass!


Se bilder fra luksuscampen:

Badekar plassert under åpen himmel. Utsikt både til solnedgang og ikke minst den klare stjernehimmelen.

.

Flotte rom innredet med fokus på havutsikt og solnedgang.

Hengekøye for de som vil ha en middagshvil etter champagnen.

Toalett med utsikt over solnedgangen. Her kan man "trykke" til sola går ned i havet.

Vi ble kjørt i land i 14:30 tiden, og ankom flyplassen som strengt tatt viste seg å være veldig enkel anlagt. Det var laget til en lang gressstripe, og "venterommet" var en liten bambushytte hvor vi iallefall hadde tak over hodet om det skulle komme troperegn.  Det fantes ingen vektere, passkontrollører, bagasjestuere, kiosker eller annet. Var kun Eiliv og meg som satt her lenge, men til slutt kom det også med 3 turister til fra Washington Dc som skulle være med til Nairobi.

Safarilink flyet landet litt forsinket på flyplassen, og vi hoppet på. Pilotene kunne informere om at vi også skulle ha en mellomlanding i Lamu for å plukke opp ytterligere passasjerer. Flyet hadde plass til 12 passasjerer, og er vel det minste flyet jeg har vært ombord i. På flyturen til Lamu kunne vi observere fra luften både Kiwayuu Island, Paté Island og Manda Toto Island.

På Lamu plukket vi opp enda flere passasjerer, slik at vi til slutt var 13 stk passasjerer. Hvordan putter man 13 passasjerer inn i ett 12 passasjerers fly? Jo, man dropper den ene co-piloten. Han ble stående igjen på Lamu flyplass, mens piloten introduserte seg som... "Hi, my name is Peter, and I will be the pilot taking you carefully to Nairobi. Alongside me I have my co-pilot named....eh.... What is your name sir?".

Turen til Nairobi gikk bra, og da det begynte å mørkne i luften kunne vi se Nairobi lyse opp i det fjerne. Vi landet etterhvert på Wilson Airport, og ble der hentet av sjåføren som skulle ta oss til vårt hotell for natten.
Der ble det tid til en middag, før vi etterhvert valgte å ta kvelden.

Bryllup på Kiwayuu Island

Søndag kveld slappet vi begge av på kvelden med nok en god middag tilberedet av "crew Lamu". På menyen stod blekksprut, samt honninglaserte stekte bananer til dessert. Første gang jeg spiste blekksprut, men må si at det smakte faktisk overraskende godt. Kan likevel styre meg for all denne mat eksperimenteringen :)

Etter at middagen var unnagjort, og vi hadde fått i gang bålet på stranda hørte vi et voldsomt jubelbrøl på litt lengre bortenfor vår camp. Jubelrøstene ble høyere og høyere, og vi ante at det varslede bryllupsfølge fra Lamu sannsynligvis var i ferd med å ankomme Kiwayuu Island. De lokale innbyggerne hadde stadig vekk minnet oss på at det skulle være bryllupsfest på øya, og at vi selvsagt var invitert. Festen skulle pågå hele natta.

Brudefølget la til kai kun noen få hundre meter fra vår bålplass, og flere mennesker strømmet til kaien for å ønske velkommen. Vi fant fram lommelyktene og vandret bortover for å ta del i feiringen. 

Brudgommen var en 23 år gammel storspiller fra Kiwayuu Islands fotballag, mens bruden var en uskyldig jente fra "storbyen" Lamu.

Eneste bildet jeg fikk tatt før batteriet på fotoapparatet tok kvelden. For mange dager i seilbåt uten strøm må ta skylden for det.

Dhowen som ankom fra Lamu var stappfull av gjester, og det så nærmest ut som en maurtue som stimlet av dhowen. Gaver, mennesker og gud vet hva veltet av båten i uendelige mengder. Til og med øyas eneste politimann hadde kastet seg med på feiringen, og var lettere beruset både av glede og alkohol denne kvelden. Hele fotballaget til Lamu var også med, ettersom at hele bryllupsfeiringen skulle avsluttes med fotballkamp mellom Kiwayuu Island og Lamu.

Vi trakk oss tilbake til vår leircamp, og slappet av med å se på den klare stjernehimmelen. Etterhvert hørte vi at landsbyen sakte men sikkert våknet til liv med allsang og høylytt tromming. Abu og kaptein Adam skulle være våre guider, og vi vandret etterhvert opp til landsbyen på øya. 

Vi ble møtt med utrolig sang og ikke minst energisk dansing. Selv om det var bekmørkt ble det fort oppdaget at et par hvite hadde inntatt festen, men det så ut til å bli akseptert ganske raskt. Dansen som foregikk var en slags singledans hvor de single jentene og guttene stod i ring, og hadde diverse danserytmer de vekslet på å utføre. Det var bokstavelig talt "sjekking" i bekmørke. Kaptein Adam og Abu fant etterhvert ut at det måtte mer lys til, og medbrakte lommelykter ble hevet over den dansende folkemengden.  Veldig kjekkt å få være en del av dette, og se hvordan de tradisjonelt feiret et bryllup. 

Været ble etterhvert litt mer regnfullt, og vi valgte å trekke oss tilbake etter en stund. Da vi la oss for kvelden kunne vi fremdeles høre at både dans og allsang jallet over øya...  

Kiwayuu 1: Den første smak av øya

Klokka er passert 8. Jeg våkner igjen av at både Paul Rune og Musini er på vei opp. Jeg må ha duppet av en stund etter at jeg våknet med full blære mens det ennå var mørkt og stjerneklart. Synet som nå ventet meg var vakrere enn jeg hadde ventet meg. Sola skinte på stranda oghavet som kruset så fint bare noen meter unna. Bordet og stolene stod fremdeles på stranda etter gårsdagens krabbemiddag under stjernehimmelen. Riktig nok ryddig og klart for en ny pådekning.

Det var altså på ettermiddagen dagen før vi hadde ankommet øya, og Musini hadde tatt oss med gjennom landsbyen hvor det virket som om alle var slektninger, og gitt oss smakebiter av hva øya hadde å by på. Fra Said Camp, en campingplass Musinis far hadde prøvd å bygge opp, men som de midlertidig har måttet gi opp etter turistsvikten grunnet opptøyene etter valget i desember 2007, fikk vi skue over den lange stranda som strekker seg langs hele øst-sida på øya. Det er om denne stranda jeg har lest et blogginnlegg om en annen besøkende på øya har skrevet, nemlig at når en er naken på stranda så bør en ha med noe å dekke seg til med, i tilfelle det skulle komme noen andre.

I dag skulle vi få oppleve så mye mer av denne øya. Vi vandret på morran sørover på øya. Vanligvis hadde en tatt dhowen, men det var lavvann, så den var nok en gang strandet. Med oss hadde vi snorkleutstyr. Det var enda lavvann, så det gikk ganske så lett. Fremdeles var vannet noe gromsette etter regntida, men sikten og koralrevet var bra nok den. Så begynte vannet å øke, og vi måtte komme oss tilbake før det økte for mye. Der vi før gikk tørskodd gikk vi nå med vann opp til lårene. Paul Rune fikk kun et par kutt på foten, men ellers så gikk alt bra.

Tilbake til Kassim Camp, som vi bodde på, var det tid for å ta dhowen nordover. Vi skulle til Mikes Camp for å finne ut om det var mulig at de kunne transportere oss til flyplassen. Med på turen var en nylig avlivet blekksprut som skulle tilberedes for kveldens middag. Mikes Camp er øyas desidert luksuscamp, med priser på $ 250 per person per natt. Ingen ting å si på overnattingstedene, men passionjuicen er ikke av den ferskpressede sorten. Etter forhandlinger i boks, gikk vi turen tilbake og fikk utsikt over hele øya, og blekkspruten ventet etterhvert på oss etter å tatt en vask med balje og kopp splitter naken bak et stort tre på stranda. For vaske oss måtte vi, for i natt skulle vi i et bryllup.

Seiltur del 3. Paté Island - Kiwayuu Island.

Etter et spennende opphold på Paté Island, våknet vi som Eiliv skrev i forrige blogginnlegg, av at dhowen stod på tørr grunn. Det medførte at vi i morgentimene veltet over på siden, slik at hele fartøyet hadde kraftig slagside. Jeg lå heldigvis på den rette siden, slik at jeg trygt kunne sove videre.

Etterhvert ble det også liv i leiren, men som de fleste vet kan man ikke seile uten vann under treplankene. Derfor ble det nok en gang venting. Ventingen brukte vi på soling, og prate om løst og fast. Innstillingen til mannskapet har gjennom hele turen vært temmelig avslappet. Kan man ikke seile, så slapper man av.... eller "Polé polé" som Abu hele veien innprentet oss med. Et swahili uttrykk for "ta det med ro - ikke noe hastverk".

Ettersom mannskapet enda ikke har blitt introdusert, så er det på sin plass å gjøre det nå. På bildet ovenfor ser du fra venstre "the local joker" Abu, kaptein Adam, tilrettelegger og vår kontaktperson Musini og den litt mer tilbakeholdne Abu nr. 2. 


Å spørre en afrikaner om hvor lenge eller hvor langt det er igjen til neste destinasjon er håpløst - enten svarer de "10 minutes" hver eneste gang, eller så bruker de frasen "Polé Polé".

Etter en god stund venting begynte tidevannet sakte men sikkert å stige tilbake, og det nærmet seg frokost tid for oss to "mzungoer". Kapteinen var selvsagt opptatt av at vi skulle ha det best mulig, og fant det for godt å ta turen ut i det grunne vannet for å prøve å rette opp dhowen i rimelig vannrett posisjon. Etter litt dytting uten nevneverdige resultater,  begynte vi andre å hjelpe til med å balansere dhowen ved å plassere oss på motsatt side. Da kaptein Adam igjen dyttet på, så ble det plutselig lettere panikk ombord. Vi hadde overbalansert ! Det lille dyttet fikk dhowen til å gå fra styrbord slagside til kraftig babord slagside. Resultatet var at hele frokosten, grill med brennende kull samt kaffe og te tok et par saltomortaler. Kort sagt kan vi vel si at det ble en forsinket frokost, men crewet ordnet opp og vi fikk frokost til slutt.....

Vannet kom sakte men sikkert tilbake, og etterhvert var vi igjen i seileposisjon. Seilet ble heist og kurs mot Kiwayuu Island ble satt. Sjøen var forholdsvis "snill", men vi hadde de største bølgene på siste part av turen da vi krysset i mer eller mindre åpen sjø. Jeg fant det for godt å kaste beina utenfor rekka, og slappe av i vannskorpa. Herlig tenkte jeg.... Det gikk ikke lange stunden før jeg fikk klar beskjed om å trekke inn beina. Årsak? Vi befant oss i åpen sjø.  I disse farvann var det mange glupske sultne fiskearter, som gjerne ville ha seg en smak av menneskeføtter.  Kan love at jeg holdt meg godt ombord etter det.

Ett annet litt interessant tema med området vi nå befant oss i, var at det har kort vei til den somaliske kysten. Vi fikk blant annet høre at det for en tid tilbake hadde drevet i land en gjeng somaliske pirater til fastlandet av Kenya p.g.a manglende drivstoff. Crewmedlem Abu fleipet selvsagt vedrørende dette, og stilte seg demonstrativ opp på baugen for å speide etter somaliske pirater på tokt. Han så heldigvis ingen... (se bildet av den speidende Abu nedenfor).

Vi ankom Kiwayuu Island i 15 tiden, og ankret opp i en bukt utenfor øya hvor vi inntok en bedre lunsj. Det ble også tid til en kort svømmetur rundt båten etter mat. Deretter satte vi kurs mot "hotellet" vi skulle ha de neste to nettene.

Seiltur del 2: Manda Toto - Paté ("Stranded on the beach")

Både rompemusklene og korsryggen var temmelig mørbanket der vi igjen ankom Shanga Village i solnedgang. Det var lavvann og vår dhow "Lamu" lå der strandet litt på skrå. Tidligere på dagen hadde vi seilt fra Manda Toto hit til Paté Island og Shanga Village. Vi var nå kommet vel tilbake etter en utflukt til en fordums stor by Siyu. Sittende bak på eselrygger, jeg på en alene mens Paul delte en rygg med en Arsenal-fan, var vi blitt fraktet på en sandsti gjennom tornebusker og palmesus. Siyu, the town with the beautiful sunset, bydde på en rekke gjengrodde og nedslitte ruiner, samt et fort som og var noe nedslitt. Vi befant oss nå i områder som seint kom inn under britisk styre. For mens britene konsentrerte seg om fastlandet, kjempet flere små bystater om herredømme over øygruppa Lamu. Det holdt med eselrygg en vei, egne bein bærer en fortere gjennom vær og vind, og var mye mer behagelig for musklaturen.

"Lamu" lå der, innrammet av solnedgangen som reflekterte seg svakt i den våte sanda. Parafinlampene lyste opp innvending og skapte en tiltrekkende atmosfære. Stjernene, anledet av Venus, begynte å vises på himmelhvelvingen. Mannskapet var i full gang med å tilberede kveldens middag, smakfull fisk på deres vis. Nok et mektig måltid ventet oss. Vi skulle aldri føle på sulten her ved Kenyas kyst.

Etter et godt måltid med dessert, stekte bananer i sukker, oppsøkte jeg taket og la meg der i den svale vinden. Stjernehimmelen var enorm. Og mens jeg ligger her ser jeg et lys i landsbyen og indisk musikk vibrerer gjennom lufta og helt ut til her jeg ligger. Det er bryllup på gang. Et agregat holder liv i musikken og lyset for festen. Resten av landsbyen er mørklagt. Nede i dhowen hører jeg Paul prater med mannskapet. Paul forstår nok ikke alt, for det går mye i swahili, men latteren sitter likevel løs. Her er samtaletema hvordan de skal angripe det å gå i bryllupet. Hvilke klær skal de ha på seg, og hvordan skal man te seg om noen vil prate, eller når det er lite å gjøre, slik at det ikke ser ut som en kjeder seg. Jeg kjenner at stunden er magisk. Dette er en opplevelse for livet.

Så blir det oppbrudd, kun den ene Abu blir igjen for å passe på. Vi skal gå i land. Musini tar oss med gjennom de mørklagte gater. Et "jambo" her og et "karibuni" der. Vi kommer fram, og får sitteplass på utsiden. Nå er det kun damene som tar del i festen og dansen. Mennene står på utsiden og hører og ser gjennom noen sprekker. Her slår de slørdekte kvinner seg løs i indiske rytmer. Kvinnene er ikke lenger like tildekte som i Lamu. Her er Afrika blandet med India.

Trolig rundt midnatt vil mennene slippe til festen for å spise restene. Det er lenge til, så jeg, Paul og Musini trekker oss tilbake og legger oss for å sove. Det tar ikke lang tid før jeg sovner. Noe over 2 aner det meg at Adam og Abu har kommet tilbake. Alle vekkes mer eller mindre tilsiktet. Båten skal flyttes. Tidevannet har kommet tilbake, og den blir flyttet slik at vi kan være reiseklare på morran. Det tar litt tid, så senker roen seg igjen.

Klokka er rundt 7 på morran da jeg snur meg på min smale benk, og nesten ruller av. Det er igjen lavvann, og båten er igjen strandet. Jeg vet ikke om båten fortsatt er i ferd med å tippe over eller ikke, så jeg tør ikke helt å legge meg til å sove igjen. Sola er på vei opp over det indiske hav. Jeg står etter hvert opp og går ut av båten. Det er vakre scener jeg får oppleve i stillhet blant noen fugler, snegler, krabber med mangrove skogen i bakgrunnen. Alt ligger til rette for nok en fantastisk dag.

Se flere bilder fra turen.

Seiltur del 1: Lamu - Manda Toto Island ("Hva skjer a Baghera, ingenting tingeling")

Torsdags morgen hadde vi avtalt med vår kontakt på Lamu (Musini Cassim) at vi skulle starte seilturen vår mot endested Kiwayuu Island. Vi møtte ham i hovedgata i byen, og ble straks vist ned til kaiområdet hvor båten ventet. Med på denne seilasen skulle vi ha med en gjeng på 4 stk inkl. Musini. Det øvrige mannskapet bestod av kaptein Adam, og crewet 2x Abu.

Vi la ut fra Lamu ca. kl. 10 tiden med kurs for Manda Toto Island som var vårt første stopp på denne 3 dagers seilturen. Jeg er ingen verdensvant seiler, og var selvsagt i begynnelsen skeptisk til det som foregikk ombord på denne tradisjonelle dhowen. Abu & Abu sprang frem og tilbake, og dro i forskjellige taustumper som fikk seilet til å endre posisjon støtt og stadig. Det var under en av disse seansene at jeg utbrøt til Eiliv: "Hva skjer ?".... hvorpå mannskaper repliserte på klingende norsk "Hva skjer a' Baghera, ingenting tingeling". Etter det så valgte jeg å tie stilt en stund, og la gutta gjøre jobben sin.

Seilturen gikk fort, og i strålende vær ankom vi Manda Toto Island. Vi ankret opp et stykke utenfor, der vi valgte å prøve fiskelykken. Lykken stod meg bi denne dagen, og jeg kunne passe stolt dra opp to fisker på ca. 15-20 cm. Det var visstnok stort nok til matfatet.... For fiskeinteresserte var det en white snapper og en red snapper, som jeg fikk på kroken. Eiliv stakkar fikk ingen fisk.....

Etter å ha fisket litt til, så valgte jeg å bruke mitt "jeg er litt sjøsyk-kort".  Det endte med at vi avsluttet fisketuren, og ankret opp og kunne gå i land på denne sandfylte øya.

Kvelden gikk med til en del turer rundt på øya, samt en bedre middag ombord på dhowen "Lamu". Mange turister som også var ute i samme ærend, men det var ikke mange som hadde planlagt å tilbringe natten der. Vi var litt usikre på hvordan natten skulle forløpe, men vi hadde snakket om å sove i dhowen - og slik ble det. Crewet gjorde en kjempeinnsats med å lage til et overbygg på båten med kalesje, slik at vi nærmest fikk en flytende hytte.

Da klokken nærmet seg 21, valgte crewmedlemmet Abu å finne nattsekken. Han fant seg en plass i baugen, og kort tid etter valgte kaptein Adam og finne baugpartiet han også. Jeg og Eiliv var "priviligerte" og skulle få ligge på "madrass" på hver vår side i dhowen. Jeg lå med hodet omtrent der kaptein Adams føtter lå (valgte å snu meg motsatt vei i løpet av natta), og nedenfor meg igjen la den andre Abu. Han var såpass uheldig at han kun fikk delvis tak over seg.  Under bordet mellom meg og Eiliv rigget Musini til seg en "seng" bestående av redningsvester som madrass.....  

... og slik falt vi i søvn. Har sovet bedre...

Ai ai Captain

Har vært en solrik dag ved Lamu, og vi har begge fått steikt oss littegranne og er blitt venn med Aloe Vera. Lamus strender er lange og lyse, og selv om det er en del turister tilstede, så har man rimelige klarering til neste gruppe. Det er nok med plass kan du si.

I kveld tok vår kontaktperson på stedet, Musini Kassim oss med på en sunsettrip. Paul var noe nærvøs da plutselig landkrabba Eiliv får beskjed om å ta seg av roret ved seilbåten. På spørsmål fra dhowens eier om Eiliv har styrt en seilbåt før, svarer Eiliv nei, hvorpå båteier da svarer "Hakuna Matata" (ingen problemer).

Se flere bilder fra turen

Møte med MYSA

Vi tre som reiser i lag ble kjent med hverandre gjennom skoleåret på Birkeland Folkehøgskole i 1998/99. Vi var det første kullet som samlet inn penger til organisasjonen MYSA. Det var også dette kullet som for første gang hadde elever som reiste ned til Øst-Afrika, og Eiliv var en av ti elever som den gang reiste ned. Da vi alle en gang hadde vært med å samle inn penger til MYSA, føltes det naturlig for turleder Eiliv å legge inn et besøk til organisasjonen som har utviklet seg noe enormt på disse årene.

I og med at det er Eiliv, turlederen, som står bak dette innlegget, så vil jeg her fokusere på de siste utviklingene til MYSA. La oss starte ved hovedkvarteret ved Komarock. Her ble vi omvist av tidligere BF-elev Stephen Muchoki. MYSA har fått det fjerde av 20 "Fotball for hope"-center som bygges opp av FIFA i Afrika. Dette er sentre som skal inneholde et sportselement, et helseelement og et utdanningselement. Vår Stephen har ansvar for helseelementet hvor de har som mål å tilrettelegge informasjon/testin og veilede unge mennesker innenfor feltet HIV/AIDS. Som en del av senteret er en splitter ny kunstgressbane som skal være åpen for alle.

Etter å ha spist lønsj tok en ved navn John oss med til et splitter nytt bibliotek. Dette er bibliotek nummer 4 MYSA har bygd opp. Målet er at det etter hvert skal bli et bibliotek i alle 16 sonene. Dette nye biblioteket er av en helt annen standard enn de andre, og målet med bibliotekene er at de skal skape en lesekultur som går utover det å bare lese til eksamner.

...veien til Nairobi.

Vi må innrømme at vi i de siste dager har blitt liggende noe etter på bloggfronten. Det kan delvis skyldes dårlig dekning, delvis mye farting og delvis mye program. La oss derfor kort oppsummere veien til Nairobi.

Vi reiste fra Nkuringo til fots. En fem timers gåtur gjennom Bwindi Impenetrable Forest National Park. For lesere som selv har vandret gjennom denne parken, så kan den bevandrende Eiliv konstantere at det er lettere å gå til Buhoma fra Nkuringo enn motsatt. Vi tok altså den letteste veien. I løpet av denne turen møtte vi på både bavianer, blue monkeys og red-tailed monkeys. Framme i Buhoma bodde vi på Bwindi View Bandas.

Vi kunne valgt å stå opp veldig tidlig lørdags morgen. Noen av oss våkna av noen som reiste klokka 3 om natta, trolig for å reise på den måten vi valgte å ikke gjøre. I stedet for å ta en buss valgte vi komfor å betalte i dyre dommer for en taxi som tilfeldigvis tok oss gjennom Queen Elizabeth National Park og endte opp i Kampala ved Tuhende Safari Lodge 11 timer senere. Underveis passerte vi ekvator.

I Kampala spiste vi god mat på Tuhende. Paul Rune fikk seg en etterlengtet massasje, da diverse omstendigheter gjorde at han ikke fikk sin i Nkuringo, vi var på marked, og Eiliv ble tilbudt jobb som frivilig ved Nkuringo Gorilla Campsite, etter et besøk og møte med de som står bak campsiten. Tidlig mandags morgen for de av sted til flyplassen, og flyselskapet Fly540 tok de trygt til Nairobi.

Se flere bilder her.

Film fra Akagera nasjonalpark

Se film fra Akagera nasjonalpark i Rwanda.
http://gallery.me.com/eiliv#100232

Se oppdaterte bilder fra vår tur

http://gallery.me.com/eiliv#100222

Gorillasafari i Nkuringo

Etter et fantastisk opphold på Bushara Island, ble vi fraktet i land med båt. Ved ankomsthavn stod en god og kraftig neger med Barack Obama t-skjorte. Han presenterte seg også som Vincent Obama.

Han sørget for å frakte oss opp noen forferdelig humpete veier, og det med 2 hjulstrekk. Var sikker på at han på flere steder ville bli stående fast, men utrolig nok så klatret denne bilen hele veien opp til Nkuringo.

Vi ble møtt av en stab der oppe, som var meget hyggelige. Nkuringo Gorilla Campsite er absolutt ett sted å anbefale, dersom man skulle befinne seg på disse kanter av verden.

Etter en forholdsvis urolig natt, våknet vi til ny dag. Opp tidlig for å forberede oss til jakten på gorillaene. Været var iallefall på vår side, da det var klar himmel og sol. Noen ville kanskje hevde at det godt kunne vært litt kjøligere.
Vår guide Augustin tok oss raskt nedover i dalen, og kort tid etter at vi krysset grensen inn i nasjonalparken kunne vi høre gorillalyder.  Trær raslet, og plutselig stod vi foran en tankefull silverback. Det var bare såvidt den brydde seg om at 8 turister stod med fotoapparat og filmkamera rettet mot seg.

Etterhvert kom det flere til, og det viste seg at det totale antallet skulle være på 19 stk. Vi forflyttet oss rundt dem, og fulgte også etter dem i en god time. Det resulterte i noen fantastiske opplevelser.

Å sitte ansikt til ansikt med en stor gorilla på 2 meters avstand, gjør sterke inntrykk. Når den attpåtil reiser seg opp og slår seg kraftig på brystkassa, så føler jeg at vi fikk valuta for pengene.

Takk til Nkuringo og Augustin for strålende guiding!!

Koloniherrer ved Lake Bunyonyi

Vi ankom Bushara Island ved Lake Bunyonyi, og fant raskt veien ned til badeplass for å få oss en dukkert. Denne innsjøen er en av de få plassene man trygt kan bade uten å bli utsatt for bilharzia.

Etter en lang støvete biltur fra Kabale og opp til innsjøen, var det godt å kunne få seg en liten vask. På øya traff vi også på et tysk par, som vi senere avtalte å treffe i Kampala på Tuhende Safari Lodge i begynnelsen av august.

Servicen på øya er upåklagelig!!  Det er ikke til å komme i fra at man nesten får litt dårlig følelse når vi nesten ikke får lov å bære vår egen bagasje. Vi ble tildelt luksustelt, og fant oss godt til rette.

Etter en god natt søvn, ble vi vekket av de ansatte som kom med varmt vann til vår morgendusj, og ikke lenge etter dukket jammen meg våre klær opp - i nyvasket tilstand.  Da klær var hengt opp til tørk, og dusjen unnagjort, kom en ny kvinne vandrende med frokosten - amerikanske pannekaker med lønnesirup + kaffe. Det var bare å lene seg tilbake, og nyte det vannvittige fuglelivet rundt teltet. Perfekt start på dagen !!

Da vi hadde litt tid før vi skulle videre mot Nkuringo, valgte jeg å sette meg i sola med en god bok og slappe av. Det var under denne seansen at det slo meg at det ikke kan ha vært så ulikt det tyske og britiske koloniherrer opplevde i Uganda på 1800 tallet. Da jeg satt med boka mi hørte jeg plutselig traving på stien nedenfor, og der kom det løpende en afrikansk kvinne med en stor bunt kvister og brennved på hode. På ryggen hadde hun en liten bylt hvor hodet på en liten baby stakk opp... Fikk en litt dårlig følelse der jeg satt med store øyne, og ikke gjorte noe nytte for meg...

Kakkerlakker, mus og nedgravde toaletter..

Mandag 26 juli, ankom vi Kabale i Uganda. Etter en litt byråkratisk grenseovergang, kunne vi trygt sette beina ned i Kabale city. I denne byen skulle vi treffe to søstre ved navn Shallon og Kedrace som jobber for lokale gatebarn, og gir dem en trygghet utenfor sine litt ustabile hjem.

Søstrene hadde også gitt oss mulighet til å bo i deres hjem, og prøve ut hvordan det er å tilbringe ett døgn i ett ugandisk hjem. Dette var selvsagt noe vi ikke kunne takke nei til.

Vi ble møtt med stor gjestfrihet, og fikk servert te med varm melk allerede ved ankomst. I tillegg stod det også bananer og boller av ulike slag på bordet. Grei kost det for en skeptisk nordmann. Utover dagen kom også flere av gatebarna som jevnlig er hos disse søstrene. Det ble flere aktiviteter med disse barna utover ettermiddagen og kvelden, og det ble avsluttet med dans fra barna. Spennende å både snakke og se hvordan disse barna har det.

Levestandarden i Uganda er nok ikke så høy i forhold til hva vi i Norge er vant med. Spesielt toalettet var en opplevelse man sent glemmer. Et klosett som man er vant med i Norge, var her faktisk støpt ned i betong, slik at man kun så rammeverket. Hvordan dette skulle brukes ble jo en utfordring, og jeg vet at flere teknikker ble benyttet på de ulike toalettbesøkene. Både jeg og Per Eivind utvekslet erfaringer, og kom til slutt frem til en perfekt teknikk som krevde både lårmuskler og kraftige bicepser.

Da natten falt på, og lyset ble slukket - dukket det plutselig opp ukjente lyder.. Tidligere på kvelden var det observert skygger på gulvet, men nå forstod vi hva dette skyldtes. Kakkerlakker og en og annen mus, hadde startet sin nattlige aktivitet. Eiliv sovnet temmelig raskt, hvilket vi kunne konstatere på hans jevne snorking.

I "myggteltet" til Per Eivind pågikk det derimot heftig lysaktivet. Hver gang det kraslet på gulvet, kom lommelykta på, og det kunne minne om et og annet lavbudsjett diskotek i Kabale. Var lettere skeptisk selv, men etter å ha forsikret meg om at myggnettet var "hermetisk" lukket falt jeg også til ro.

Hønsemorderen Pascal

Etter å ha vært i Rwanda siden onsdag, har vi erfart at veistandarden i landet er usedvanlig bra. Det er ingen tvil om at dette landet har gjort mye riktig i de senere år. En annen ting det ikke hersker tvil om er at veiene er livsnerven til de fleste som bor her. Vi har de siste dagene hatt mange timer på veien, og jeg må vel si ærlig at det stort sett vandrer folk i store mengder langs hele strekningene, unge som voksne.

Det har gjort meg som passasjer litt nervøs, når vi i 90-100 km/t suser gjennom landsbyer uten å lempe noe særlig på gassen. Ikke uvanlig at man ser 3-4 åringer som leker i veikanten hvor vi kommer, men det ser heldigvis ut som de har forstått veiens farer. Likevel sitter jeg med en litt dårlig følelse når vi bare durer på. Å forklare vår sjåfør Pascal dette (se bildet), er ikke like lett når han stort sett ikke snakker engelsk. Alt man sier, blir som regel møtt med en tommel opp....

Det gikk heldigvis godt idag, iallefall nesten. Da vi ankom en av landsbyene mellom Butare og Kigali, hadde en stakkars høne funnet ut at asfalt under føttene kjentes godt. I et uforvarende øyeblikk mistet tydeligvis høna oversikt på trafikkbildet, og fikk hva man vel kaller panikk. Ett steg den ene veien, og ett steg den andre veien var nok til å snu livet opp ned...  Pascal tutet som en villmann, og lempet heller ikke denne gangen noe særlig på gasspedalen.... som passasjer i frontsetet fikk jeg bare se hvitøyet på høna, i det den forsvant under den mektige jeepen. Et stump dunk hørtes under bilen, og Per Eivind snudde seg for å se hvordan dette gikk. Svaret fra baksetet var "Høna er dau".

200 meter senere, i samme landsby, var vi i ferd med å gjøre samme prosess med en geitekilling også. Den klarte med nød og neppe og berge seg ut på av veibanen vår. Vi fant det best å forlate landsbyen i stor hastighet..

R.I.P Hønemor.

Valg i Rwanda

Litt ut i august måned er det president valg her i Rwanda. Fire kandidater stiller til valget som skal velge presidenten for de kommende 7 år. Sittende president Paul Kagame har sittet siden 1995 og er tilsynelatende populær både her og i Øst-Afrika. En regner med at valget egentlig er avgjort, og at han vil vinne med 80%.

Paul Kagame

Fram til i dag har vi ikke sett noe til de andre kandidatene. Alle plakater, alle bilder, handler om Kagame og partiet RPF. Og det virker som om mange har gode grunner til å være fornøyd med han, da det landet har løftet seg veldig siden folkemordet i 1994. Likevel er det noe merkelig at de andre kandidatene er så lite synlige. Vi kunne lese i et magasin at  det kun er kandidater som ikke er kritiske til Kagame som har kommet seg til den avgjørende runden. Det var visst noe feil ved registreringen til det største kritiske partiet. Og en viktig oposisjonspolitiker ble tatt av dage for litt siden. Usikkert av hvem.

En lite tydelig valgkamp har derfor vært litt bekymringsfylt fra vår side for landet. Hvorfor er kun Kagame synlig? Derfor var det veldig godt å komme hit til Butare, og se at flere var aktive i valgkampen og hadde sine synlige tilhengere. Her kunne en nemlig også se tilhengere av en eller annen Dr. Yohani og en fra partiet PSD.

Safari in Akagera National Park

Da klokka ringte kl. 04:30, var det bare å komme seg opp. Vi hadde avtalt med en sjåfør som skulle hente oss kl. 05:30, for å komme oss til Akagera National Park som ligger øst i Rwanda. Grunnen til at vi ville starte så tidlig skyldes det tørre klima som har vært i Rwanda den siste tiden. Skulle vi finne dyr, var det anbefalt å komme seg ut i parken så tidlig som mulig.

Etter en kjøretur på ca. 2 timer, ankom vi selve parken, hvor vi fikk med oss vår guide Christopher som skulle lete opp dyr for oss. Vi tok oss rundt i parken i jeep (selvfølgelig av merket Toyota), og kom etterhvert over både det ene og det andre dyret.

Sjiraffer, impala, flodhester, antiloper, bøffel, sebra og apekatt, var noe av det vi fikk se idag. Rovdyrene holdt seg dessverre godt gjemt, så vi får satse på å krysse av noen av disse på senere safarier vi skal ut på.

Mzungu eller???

Etter å ha vært i Øst-Afrika i 3 dager, begynner jeg nå å skjønne hvordan det afrikanske kontinent fungerer. Vi har fått testet ut både lokal transport (19 stykker i en og samme Toyota Hiace), og ikke minst blitt innkvartert på hotellrom som holder god afrikansk standard.

Da jeg våknet imorges, var det nesten som om jeg følte at jeg var afrikansk tvers igjennom. Har også fått merke litt til sola her nede. Vedlegger ett bilde som jeg tok imorges av meg selv.

Per Eivind og Eiliv har omtrent samme "looken".

East Africa Cup Winners 2010 vs. Tufte IL

Idag våknet vi opp til en utfordring fra AMU, som er en hjelpeorganisasjon som bl.a støtter foreldreløse barn etter folkemordet i Rwanda. Ett av deres satsingsområder er fotball, og flere av deres alderbestemte lag har gjort det meget bra i øst-afrikanske turneringer. På denne treningen fant vi det laget som nylig hadde vunnet East Africa Cup......... for 13 åringer.. :)

Etter å ha blitt informert om deres prosjekter, og fått bivåne fotballtreningen, ble vi etterhvert også kastet ut på banen for å vise Drillo fotball i praksis. Eiliv og Per Eivind kom på det ene laget, mens jeg inntok kapteinrollen på motstanderlaget.

Har en mistanke om at disse afrikanske ungdommene etterhvert fikk beskjed om å behandle oss nordmenn fint på banen, for jeg tviler på at nordmenn har "briljert" på afrikanske baner i like stor grad som oss...

Bilder avslører dog også at enkelte av "mine" forsvarsspillere egentlig står og sover, mens Per Eivind og Eiliv stadig vekk kom på hurtige kontringer.......  men som treneren sa på debriefingen etter kamp: Alle for en - en for alle !

For ordens skyld: Per Eivind i hvit skjorte, Eiliv fargerikt antrukket, og jeg med gjennomsvett caps...

Støvete Kigali

Da vi våknet i dag morges kunne vi skue Kigali og slik byen så ut. Eiliv, som er på besøk i byen for tredje gang, ble noe overrasket over synet. Kigali har for han stått som en grønn og ren by, men den var nå nedstøvet i rød jord fra ende til annen.

Forklaringen er enkel, det har ikke regnet siden juni. Den afrikanske røde jord tørkes da fort opp og virvles opp av biler, sykler og ikke minst vinder og legger seg som et teppe over byen, ja ørevoksen og snørret i nesa er ikke uberørt av dette støvet. 

Heldigvis aner både vi og lokalbefolkningen at det brygges opp til regn, for byen trenger virkelig å få seg en dusj nå.

Bilder fra Afrika turen

På følgende webgallery lastes det opp jevnlig opp bilder fra den ville afrikaferden: http://gallery.me.com/eiliv#100222

«French kissing» in Nairobi.

Det ble en erotisk start på ferien i Nairobi, da både Eiliv og Per Eivind fant det for godt å begynne kjærlig omgang med lokale sjiraffer. Vår første utflukt i den kenyanske hovedstaden gikk til en lokal sjiraff farm, hvor man kunne få mate disse høyreiste dyrene ved hjelp av både hender, munn og tunge.  

Antakelig var det kjærlighet ved første blikk ettersom det ble mye kyssing, og som sindig rogalending jeg er, ble nesten for mye inntrykk og svelge...

Har delvis kommet over sjokket nå.....

Lang flytur....

Vi ankom Nairobi kl. 02:30 (etter 9 timers effektiv flytid), og ble hentet av vår privat sjåfør Simon. Han hadde da allerede stått og ventet siden kl. 00. Eiliv, Per Eivind og jeg kastet oss i bilen, og satte kurs mot det som skulle hete Bush House. 

Det ble litt av en bush-tur. Sjåføren hadde ikke helt kontroll på hvor vi skulle, men han kjørte oss nå iallefall ut i bushen. Da vi etterhvert havnet inn på en «bumpy» grusvei i 3 tiden, skjønte vi at dette kunne bli en utfordring å finne. 

Etter litt leting fant vi til slutt fram til vårt bush-hotell... og det var bedre enn vi alle hadde forventet.

God start på turen !

Det ble en særdeles god start på denne turen. I Oslo traff jeg på Per Eivind som hadde fått ordnet seg en avtale om overnatting. Hvordan han klarte å lure vertinnen til å ta imot enda en gjest vet jeg ikke, men jeg takket selvsagt ja når muligheten bød seg.

Det ble en toppsuite sentralt i Oslo med både kveldsmat, frokost og baguetter til niste. Nisten kom forøvrig meget godt med som nattmat kl. 03:30 på kvelden i Nairobi.

Som talsmann for Per Eivind og på egne vegne må vi rette en stor takk til Ingrid for hennes gjestfrihet.

Ikke ofte man blir servert salte lakris plommer fra Japan :) og dersom det blir en «neste» gang er det kommet lovnader om walthorn konsert....

Sekken er pakket....

Da var jeg så og si reiseklar... Sekken er pakket, forhåpentligvis med alt som trengs for oppholdet i Øst-Afrika.
Malariamedisinen er medbrakt, fordelt i både håndbagasje og bagasje som skal innsjekkes. Myggnett til overnattingen er sikret. I tillegg har jeg lagt klar både pass og gult vaksinasjonskort.

Det eneste som gjenstår imorgen er en tur i banken for å ordne meg noen amerikanske dollar.

Bomber og granater......

Knappe 2 uker før avreise til Øst-Afrika, hvor bl.a Kampala, Uganda står på reisemålet - så smeller terrorbomber i landets hovedstad. I følge vår planlagte reiserute så ankommer vi Kampala 31.juli, og skal være der til vi returnerer til Nairobi den 2.august.


Å høre om slike hendelser er ikke det kjekkeste, når man vet at man snart skal tråkke i de samme gater. Har likevel begynt å bli vant med det. Da undergrunnsbomben smalt i London i 2005, var vi på plass som turister kun ett par uker etterpå - lettere nervøse (iallefall jeg). Selvfølgelig er spenningsnivået litt høyere enn normalt, og det vil kanskje også merkes i Kampala?

Uansett så er det ingen som fraråder reiser dit pr.dags dato, da det i våre dager tydeligvis kan skje terrorangrep overalt. Det er tross alt ikke mer enn noen dager siden terrorplaner i Norge ble rullet opp og avslørt.


Ambassaden i Uganda har iallefall kommet med følgende oppfordring til nordmenn i eller på vei til Uganda:

"Ambassaden oppfordrer nordmenn som oppholder seg i Uganda om inntil videre i størst mulig grad å unngå store folkeansamlinger. Dette gjelder også kjøpesentre og andre "vestlige" samlingssteder. Nordmenn som oppholder seg i Uganda og ikke er registrert ved ambassaden oppfordres til å kontakte ambassaden så snart som mulig for registrering."

Og da er det vel bare opp til oss, og prøve å ikke stikke oss ut i mengden...... Mzungu! Har jeg angst? Bare litt :)

Dukoral - drikkevaksine

Hadde hørt mye vondt om Dukoral drikkevaksine, men dette var jo jammen meg kjempegodt!!

Drikkevaksinen skal forhåpentligvis bidra til at jeg slipper "rammeavtale" i de afrikanske land, og for å være på helt sikre siden skal jeg ha runde nr. 2 med vaksinen om en ukes tid.

Gleder meg allerede !! :)

Reisefølget...

Det har kommet et par spørsmål vedrørende reisefølge. Jeg har ingen intensjoner om å ta fatt på denne turen alene. Med på reisen er 2 kamerater fra tiden på Birkeland folkehøgskole.... og før spørsmålene ruller inn..... de heter ikke Tjostolv og Joshua..


Reisefølget består av Eiliv Sørhus (titulererer ham som reiseleder) og Per Eivind Weckhorst (som jeg vil klassifisere som turist på samme nivå med meg...).

Tur/retur Stavanger - Oslo

Da var en av de siste turformaliteter hva fly angår i boks. Da det offisielle programmet startet fra Oslo, måtte jeg jo fikse meg en flybillett til Gardemoen og hjem også.

Med dette skulle det meste være i boks, nå gjenstår det bare å handle inn:

• Myggnett
• Myggspray
• Lakenpose
• Høy solfaktor
• + safari vennlige klær... (lyst stoff).