Både rompemusklene og korsryggen var temmelig mørbanket der vi igjen ankom Shanga Village i solnedgang. Det var lavvann og vår dhow "Lamu" lå der strandet litt på skrå. Tidligere på dagen hadde vi seilt fra Manda Toto hit til Paté Island og Shanga Village. Vi var nå kommet vel tilbake etter en utflukt til en fordums stor by Siyu. Sittende bak på eselrygger, jeg på en alene mens Paul delte en rygg med en Arsenal-fan, var vi blitt fraktet på en sandsti gjennom tornebusker og palmesus. Siyu, the town with the beautiful sunset, bydde på en rekke gjengrodde og nedslitte ruiner, samt et fort som og var noe nedslitt. Vi befant oss nå i områder som seint kom inn under britisk styre. For mens britene konsentrerte seg om fastlandet, kjempet flere små bystater om herredømme over øygruppa Lamu. Det holdt med eselrygg en vei, egne bein bærer en fortere gjennom vær og vind, og var mye mer behagelig for musklaturen.
"Lamu" lå der, innrammet av solnedgangen som reflekterte seg svakt i den våte sanda. Parafinlampene lyste opp innvending og skapte en tiltrekkende atmosfære. Stjernene, anledet av Venus, begynte å vises på himmelhvelvingen. Mannskapet var i full gang med å tilberede kveldens middag, smakfull fisk på deres vis. Nok et mektig måltid ventet oss. Vi skulle aldri føle på sulten her ved Kenyas kyst.
Etter et godt måltid med dessert, stekte bananer i sukker, oppsøkte jeg taket og la meg der i den svale vinden. Stjernehimmelen var enorm. Og mens jeg ligger her ser jeg et lys i landsbyen og indisk musikk vibrerer gjennom lufta og helt ut til her jeg ligger. Det er bryllup på gang. Et agregat holder liv i musikken og lyset for festen. Resten av landsbyen er mørklagt. Nede i dhowen hører jeg Paul prater med mannskapet. Paul forstår nok ikke alt, for det går mye i swahili, men latteren sitter likevel løs. Her er samtaletema hvordan de skal angripe det å gå i bryllupet. Hvilke klær skal de ha på seg, og hvordan skal man te seg om noen vil prate, eller når det er lite å gjøre, slik at det ikke ser ut som en kjeder seg. Jeg kjenner at stunden er magisk. Dette er en opplevelse for livet.
Så blir det oppbrudd, kun den ene Abu blir igjen for å passe på. Vi skal gå i land. Musini tar oss med gjennom de mørklagte gater. Et "jambo" her og et "karibuni" der. Vi kommer fram, og får sitteplass på utsiden. Nå er det kun damene som tar del i festen og dansen. Mennene står på utsiden og hører og ser gjennom noen sprekker. Her slår de slørdekte kvinner seg løs i indiske rytmer. Kvinnene er ikke lenger like tildekte som i Lamu. Her er Afrika blandet med India.
Trolig rundt midnatt vil mennene slippe til festen for å spise restene. Det er lenge til, så jeg, Paul og Musini trekker oss tilbake og legger oss for å sove. Det tar ikke lang tid før jeg sovner. Noe over 2 aner det meg at Adam og Abu har kommet tilbake. Alle vekkes mer eller mindre tilsiktet. Båten skal flyttes. Tidevannet har kommet tilbake, og den blir flyttet slik at vi kan være reiseklare på morran. Det tar litt tid, så senker roen seg igjen.
Klokka er rundt 7 på morran da jeg snur meg på min smale benk, og nesten ruller av. Det er igjen lavvann, og båten er igjen strandet. Jeg vet ikke om båten fortsatt er i ferd med å tippe over eller ikke, så jeg tør ikke helt å legge meg til å sove igjen. Sola er på vei opp over det indiske hav. Jeg står etter hvert opp og går ut av båten. Det er vakre scener jeg får oppleve i stillhet blant noen fugler, snegler, krabber med mangrove skogen i bakgrunnen. Alt ligger til rette for nok en fantastisk dag.
Se flere bilder fra turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar