Hønsemorderen Pascal

Etter å ha vært i Rwanda siden onsdag, har vi erfart at veistandarden i landet er usedvanlig bra. Det er ingen tvil om at dette landet har gjort mye riktig i de senere år. En annen ting det ikke hersker tvil om er at veiene er livsnerven til de fleste som bor her. Vi har de siste dagene hatt mange timer på veien, og jeg må vel si ærlig at det stort sett vandrer folk i store mengder langs hele strekningene, unge som voksne.

Det har gjort meg som passasjer litt nervøs, når vi i 90-100 km/t suser gjennom landsbyer uten å lempe noe særlig på gassen. Ikke uvanlig at man ser 3-4 åringer som leker i veikanten hvor vi kommer, men det ser heldigvis ut som de har forstått veiens farer. Likevel sitter jeg med en litt dårlig følelse når vi bare durer på. Å forklare vår sjåfør Pascal dette (se bildet), er ikke like lett når han stort sett ikke snakker engelsk. Alt man sier, blir som regel møtt med en tommel opp....

Det gikk heldigvis godt idag, iallefall nesten. Da vi ankom en av landsbyene mellom Butare og Kigali, hadde en stakkars høne funnet ut at asfalt under føttene kjentes godt. I et uforvarende øyeblikk mistet tydeligvis høna oversikt på trafikkbildet, og fikk hva man vel kaller panikk. Ett steg den ene veien, og ett steg den andre veien var nok til å snu livet opp ned...  Pascal tutet som en villmann, og lempet heller ikke denne gangen noe særlig på gasspedalen.... som passasjer i frontsetet fikk jeg bare se hvitøyet på høna, i det den forsvant under den mektige jeepen. Et stump dunk hørtes under bilen, og Per Eivind snudde seg for å se hvordan dette gikk. Svaret fra baksetet var "Høna er dau".

200 meter senere, i samme landsby, var vi i ferd med å gjøre samme prosess med en geitekilling også. Den klarte med nød og neppe og berge seg ut på av veibanen vår. Vi fant det best å forlate landsbyen i stor hastighet..

R.I.P Hønemor.