torsdag 12. august 2010

Punktum finale !!!!

På vegne av Eiliv, Per Eivind og meg selv, må vi benytte anledningen til å takke alle som har følgt oss på turen.

Vi har hatt en kjempeflott tur fra ende til annen. Vet at mange har fulgt bloggen, og fått med seg mye av det som har skjedd. Kan love at det også har skjedd MYE som ikke har havnet i bloggen, så dette har vært en opplevelse. 3 uker gikk på et blunk, og sitter igjen med så mye inntrykk som skal svelges. Da turen nå er over, og alle er kommet trygt hjem til gamlelandet. Setter vi punktum finale for denne reisebloggen.

Dhowen i solnedgang ved Kiwayuu Island
Det er også på sin plass å takke tilrettelegger og turkamerat Eiliv, for det han har fått til. Meget vellykket ! Alt fra overnattingen hos søstrene i Kabale, gorillasafari og seiltur, er bare noen få ting å nevne som kommer til å være minner for livet.

Ettersom jeg på denne turen også ble talsmann for Per Eivind, vil jeg derfor på vegne av ham og meg selv takke Eiliv for turopplevelsene.

Well done, Eiliv !!!

Siste dag i Nairobi

Våknet opp i 8 tiden, og fikk oss etterhvert frokost på hotellet. Det ble også tid til litt lading av PC batteri etc, og deretter ble vi hentet av selskapet som hadde påtatt seg rollen å være vår "støttekontakt" dette døgnet.

Dette var dagen for å bare få unnagjort det siste man kunne få til, før hjemreisen begynte. Det ble først en tur til Nairobi Nasjonalmuseum, og deretter en tur innom slangemuseet som lå like i nærheten.

Nairobi Nasjonal Museum


Etter disse besøkende foretok vi et sjåfør bytte som medførte at vi fikk litt mer guiding når vi kjørte rundt i Nairobis gater. Det var ganske interessant å høre om de ulike stedene vi passerte, og guiden vår pratet godt engelsk. Det ble også et par stopp på diverse kjøpesentre for å få unnagjort behovet for evt. shopping.

På ettermiddag/kveld kjørte vi ut i området Karen Road. Det var her Karen Blixen drev kaffeplantasje, og som er bakgrunn for bl.a filmen "Mitt Afrika". Her besøkte vi et pottemakeri som gir enslige mødre i området, en mulighet til å tjene penger til livets opphold.

Karen Blixens farm i Nairobi.


Etter dette besøkte reiste vi til Karen Coffeehouse, hvor vi hadde oss en bedre middag på kvelden. Hovedrett, dessert og tilhørende drikke, var nok til at jeg iallefall var sprekkmett. Sjåføren vår satte seg i baren, mens vi hadde mat. Han drakk åpenbart øl, og så ikke ut til at det var noe problem til tross for at han senere skulle kjøre oss til flyplassen.

På vei til flyplassen pratet sjåføren som en foss, og kunne fortelle at han ved siden av å jobbe som taxisjåfør også hadde en innbringende "business" som gjorde at han kunne bruke mye penger. Jeg valgte å ikke spørre og grave mer om hva denne businessen gikk ut på. Fikk også en innføring i hvordan man kunne ta førerkort i Kenya. Enten kunne man gå gjennom en kort praktisk undervisning, eller så kunne man betale politiet litt penger under bordet - og det siste var veldig ofte brukt. Som ren observatør av trafikkbildet i Kenya, forstår jeg jo derfor litt mer hvorfor folk kjører som idioter her nede.

Nairobi trafikken.


På vei til flyplassen ble vi også stanset i en liten trafikkkontroll, men da politiet så hvem som var sjåfør ble han vinket videre. Jeg spurte hvorfor det gikk så lett, og da fortalte han at politiet allerede hadde fått forskuddsbetaling fra ham for å la han være i fred. Korrupt politi ? Ja, definitvt.

Vi ankom flyplassen, og her ble det venting og atter venting. Flyet lettet ca. 02:50, og med mellomlanding i Istanbul var vi snart tilbake i gamlelandet. Ankom Norge ca. kl. 15.

Tilbake til storbyen

Vi våknet opp i 9 tiden på stranden, i flott vær. Fuglene sang som vanlig rundt oss, og vi kunne høre bølgene slå mot land. Bølgeskvulpet denne dagen var derimot svakere enn før, og det skyldtes ganske riktig det uberegnelige tidevannet. Da jeg kikket opp kunne jeg raskt konstatere at dhowen vår nok en gang hadde havnet flere hundre meter på land.

Utsikten som møtte oss hver morgen vi våknet på Kiwayuu Island.


Dette skulle være vår siste på Kiwayuu, ettersom vi hadde et fly rett over på fastlandet, som skulle ta oss til Nairobi. Planen var å seile til Mikes Camp, en luksuscamp på Kiwayuu, hvor de ansatte der skulle skaffe oss båt og biltransport til "flyplassen. Før vi kunne komme oss til Mikes Camp var planen var vi skulle ha både frokost og lunsj ombord langs sjøveien til campen.

Idag kunne vi ikke stole verken på Pole Pole eller "10 minutes", da flyet vårt ville gå på avtalt tid. Vi fant derfor ut at beste alternativet var å ta beina fatt, og gå de 40 minuttene på land til campen. Crewet godtok dette, og de satte i gang med å lage oss frokost på stranden, samt en nistepakke til lunsj. Musini ble med oss, samt en innfødt, for å bistå med litt bæring av bagasje.Vi tok farvel med vår venner på stranden, og takket for en fantastisk seilopplevelse. Mottoet/slagordet "A trip of a lifetime" hadde de virkelig levd opp til. Takk!

Vi ankom Mikes Camp og slo oss til ro med en kald forfriskning i glasset, samt at vi nå for første gang kunne få litt strøm til sårt tiltrengte "pc" batterier (eller Apple/Mac som Eiliv stadig vekk korrigerte meg med), mobillader og annet. Eiliv fikk seg også en omvisning på luksuscampen, med tanke på evt. fremtidige turer med elever. Kan også nevne at for nygifte så må Mikes Camp være et eldorado. Fantastisk plass!


Se bilder fra luksuscampen:

Badekar plassert under åpen himmel. Utsikt både til solnedgang og ikke minst den klare stjernehimmelen.
.


Flotte rom innredet med fokus på havutsikt og solnedgang.
Hengekøye for de som vil ha en middagshvil etter champagnen.
Toalett med utsikt over solnedgangen. Her kan man "trykke" til sola går ned i havet.



Vi ble kjørt i land i 14:30 tiden, og ankom flyplassen som strengt tatt viste seg å være veldig enkel anlagt. Det var laget til en lang gressstripe, og "venterommet" var en liten bambushytte hvor vi iallefall hadde tak over hodet om det skulle komme troperegn.  Det fantes ingen vektere, passkontrollører, bagasjestuere, kiosker eller annet. Var kun Eiliv og meg som satt her lenge, men til slutt kom det også med 3 turister til fra Washington Dc som skulle være med til Nairobi.

Safarilink flyet landet litt forsinket på flyplassen, og vi hoppet på. Pilotene kunne informere om at vi også skulle ha en mellomlanding i Lamu for å plukke opp ytterligere passasjerer. Flyet hadde plass til 12 passasjerer, og er vel det minste flyet jeg har vært ombord i. På flyturen til Lamu kunne vi observere fra luften både Kiwayuu Island, Paté Island og Manda Toto Island.



På Lamu plukket vi opp enda flere passasjerer, slik at vi til slutt var 13 stk passasjerer. Hvordan putter man 13 passasjerer inn i ett 12 passasjerers fly? Jo, man dropper den ene co-piloten. Han ble stående igjen på Lamu flyplass, mens piloten introduserte seg som... "Hi, my name is Peter, and I will be the pilot taking you carefully to Nairobi. Alongside me I have my co-pilot named....eh.... What is your name sir?".

Turen til Nairobi gikk bra, og da det begynte å mørkne i luften kunne vi se Nairobi lyse opp i det fjerne. Vi landet etterhvert på Wilson Airport, og ble der hentet av sjåføren som skulle ta oss til vårt hotell for natten.
Der ble det tid til en middag, før vi etterhvert valgte å ta kvelden.

onsdag 11. august 2010

Bryllup på Kiwayuu Island

Søndag kveld slappet vi begge av på kvelden med nok en god middag tilberedet av "crew Lamu". På menyen stod blekksprut, samt honninglaserte stekte bananer til dessert. Første gang jeg spiste blekksprut, men må si at det smakte faktisk overraskende godt. Kan likevel styre meg for all denne mat eksperimenteringen :)

Etter at middagen var unnagjort, og vi hadde fått i gang bålet på stranda hørte vi et voldsomt jubelbrøl på litt lengre bortenfor vår camp. Jubelrøstene ble høyere og høyere, og vi ante at det varslede bryllupsfølge fra Lamu sannsynligvis var i ferd med å ankomme Kiwayuu Island. De lokale innbyggerne hadde stadig vekk minnet oss på at det skulle være bryllupsfest på øya, og at vi selvsagt var invitert. Festen skulle pågå hele natta.

Brudefølget la til kai kun noen få hundre meter fra vår bålplass, og flere mennesker strømmet til kaien for å ønske velkommen. Vi fant fram lommelyktene og vandret bortover for å ta del i feiringen. 
Brudgommen var en 23 år gammel storspiller fra Kiwayuu Islands fotballag, mens bruden var en uskyldig jente fra "storbyen" Lamu.

Eneste bildet jeg fikk tatt før batteriet på fotoapparatet tok kvelden. For mange dager i seilbåt uten strøm må ta skylden for det.

Dhowen som ankom fra Lamu var stappfull av gjester, og det så nærmest ut som en maurtue som stimlet av dhowen. Gaver, mennesker og gud vet hva veltet av båten i uendelige mengder. Til og med øyas eneste politimann hadde kastet seg med på feiringen, og var lettere beruset både av glede og alkohol denne kvelden. Hele fotballaget til Lamu var også med, ettersom at hele bryllupsfeiringen skulle avsluttes med fotballkamp mellom Kiwayuu Island og Lamu.

Vi trakk oss tilbake til vår leircamp, og slappet av med å se på den klare stjernehimmelen. Etterhvert hørte vi at landsbyen sakte men sikkert våknet til liv med allsang og høylytt tromming. Abu og kaptein Adam skulle være våre guider, og vi vandret etterhvert opp til landsbyen på øya. 

Vi ble møtt med utrolig sang og ikke minst energisk dansing. Selv om det var bekmørkt ble det fort oppdaget at et par hvite hadde inntatt festen, men det så ut til å bli akseptert ganske raskt. Dansen som foregikk var en slags singledans hvor de single jentene og guttene stod i ring, og hadde diverse danserytmer de vekslet på å utføre. Det var bokstavelig talt "sjekking" i bekmørke. Kaptein Adam og Abu fant etterhvert ut at det måtte mer lys til, og medbrakte lommelykter ble hevet over den dansende folkemengden.  Veldig kjekkt å få være en del av dette, og se hvordan de tradisjonelt feiret et bryllup. 

Været ble etterhvert litt mer regnfullt, og vi valgte å trekke oss tilbake etter en stund. Da vi la oss for kvelden kunne vi fremdeles høre at både dans og allsang jallet over øya...  

tirsdag 10. august 2010

Kiwayuu 1: Den første smak av øya


Klokka er passert 8. Jeg våkner igjen av at både Paul Rune og Musini er på vei opp. Jeg må ha duppet av en stund etter at jeg våknet med full blære mens det ennå var mørkt og stjerneklart. Synet som nå ventet meg var vakrere enn jeg hadde ventet meg. Sola skinte på stranda oghavet som kruset så fint bare noen meter unna. Bordet og stolene stod fremdeles på stranda etter gårsdagens krabbemiddag under stjernehimmelen. Riktig nok ryddig og klart for en ny pådekning.

Det var altså på ettermiddagen dagen før vi hadde ankommet øya, og Musini hadde tatt oss med gjennom landsbyen hvor det virket som om alle var slektninger, og gitt oss smakebiter av hva øya hadde å by på. Fra Said Camp, en campingplass Musinis far hadde prøvd å bygge opp, men som de midlertidig har måttet gi opp etter turistsvikten grunnet opptøyene etter valget i desember 2007, fikk vi skue over den lange stranda som strekker seg langs hele øst-sida på øya. Det er om denne stranda jeg har lest et blogginnlegg om en annen besøkende på øya har skrevet, nemlig at når en er naken på stranda så bør en ha med noe å dekke seg til med, i tilfelle det skulle komme noen andre.


I dag skulle vi få oppleve så mye mer av denne øya. Vi vandret på morran sørover på øya. Vanligvis hadde en tatt dhowen, men det var lavvann, så den var nok en gang strandet. Med oss hadde vi snorkleutstyr. Det var enda lavvann, så det gikk ganske så lett. Fremdeles var vannet noe gromsette etter regntida, men sikten og koralrevet var bra nok den. Så begynte vannet å øke, og vi måtte komme oss tilbake før det økte for mye. Der vi før gikk tørskodd gikk vi nå med vann opp til lårene. Paul Rune fikk kun et par kutt på foten, men ellers så gikk alt bra.


Tilbake til Kassim Camp, som vi bodde på, var det tid for å ta dhowen nordover. Vi skulle til Mikes Camp for å finne ut om det var mulig at de kunne transportere oss til flyplassen. Med på turen var en nylig avlivet blekksprut som skulle tilberedes for kveldens middag. Mikes Camp er øyas desidert luksuscamp, med priser på $ 250 per person per natt. Ingen ting å si på overnattingstedene, men passionjuicen er ikke av den ferskpressede sorten. Etter forhandlinger i boks, gikk vi turen tilbake og fikk utsikt over hele øya, og blekkspruten ventet etterhvert på oss etter å tatt en vask med balje og kopp splitter naken bak et stort tre på stranda. For vaske oss måtte vi, for i natt skulle vi i et bryllup.

Seiltur del 3. Paté Island - Kiwayuu Island.

Etter et spennende opphold på Paté Island, våknet vi som Eiliv skrev i forrige blogginnlegg, av at dhowen stod på tørr grunn. Det medførte at vi i morgentimene veltet over på siden, slik at hele fartøyet hadde kraftig slagside. Jeg lå heldigvis på den rette siden, slik at jeg trygt kunne sove videre.

Etterhvert ble det også liv i leiren, men som de fleste vet kan man ikke seile uten vann under treplankene. Derfor ble det nok en gang venting. Ventingen brukte vi på soling, og prate om løst og fast. Innstillingen til mannskapet har gjennom hele turen vært temmelig avslappet. Kan man ikke seile, så slapper man av.... eller "Polé polé" som Abu hele veien innprentet oss med. Et swahili uttrykk for "ta det med ro - ikke noe hastverk".

Ettersom mannskapet enda ikke har blitt introdusert, så er det på sin plass å gjøre det nå. På bildet ovenfor ser du fra venstre "the local joker" Abu, kaptein Adam, tilrettelegger og vår kontaktperson Musini og den litt mer tilbakeholdne Abu nr. 2. 


Å spørre en afrikaner om hvor lenge eller hvor langt det er igjen til neste destinasjon er håpløst - enten svarer de "10 minutes" hver eneste gang, eller så bruker de frasen "Polé Polé".

Etter en god stund venting begynte tidevannet sakte men sikkert å stige tilbake, og det nærmet seg frokost tid for oss to "mzungoer". Kapteinen var selvsagt opptatt av at vi skulle ha det best mulig, og fant det for godt å ta turen ut i det grunne vannet for å prøve å rette opp dhowen i rimelig vannrett posisjon. Etter litt dytting uten nevneverdige resultater,  begynte vi andre å hjelpe til med å balansere dhowen ved å plassere oss på motsatt side. Da kaptein Adam igjen dyttet på, så ble det plutselig lettere panikk ombord. Vi hadde overbalansert ! Det lille dyttet fikk dhowen til å gå fra styrbord slagside til kraftig babord slagside. Resultatet var at hele frokosten, grill med brennende kull samt kaffe og te tok et par saltomortaler. Kort sagt kan vi vel si at det ble en forsinket frokost, men crewet ordnet opp og vi fikk frokost til slutt.....

Vannet kom sakte men sikkert tilbake, og etterhvert var vi igjen i seileposisjon. Seilet ble heist og kurs mot Kiwayuu Island ble satt. Sjøen var forholdsvis "snill", men vi hadde de største bølgene på siste part av turen da vi krysset i mer eller mindre åpen sjø. Jeg fant det for godt å kaste beina utenfor rekka, og slappe av i vannskorpa. Herlig tenkte jeg.... Det gikk ikke lange stunden før jeg fikk klar beskjed om å trekke inn beina. Årsak? Vi befant oss i åpen sjø.  I disse farvann var det mange glupske sultne fiskearter, som gjerne ville ha seg en smak av menneskeføtter.  Kan love at jeg holdt meg godt ombord etter det.

Ett annet litt interessant tema med området vi nå befant oss i, var at det har kort vei til den somaliske kysten. Vi fikk blant annet høre at det for en tid tilbake hadde drevet i land en gjeng somaliske pirater til fastlandet av Kenya p.g.a manglende drivstoff. Crewmedlem Abu fleipet selvsagt vedrørende dette, og stilte seg demonstrativ opp på baugen for å speide etter somaliske pirater på tokt. Han så heldigvis ingen... (se bildet av den speidende Abu nedenfor).


Vi ankom Kiwayuu Island i 15 tiden, og ankret opp i en bukt utenfor øya hvor vi inntok en bedre lunsj. Det ble også tid til en kort svømmetur rundt båten etter mat. Deretter satte vi kurs mot "hotellet" vi skulle ha de neste to nettene.

Seiltur del 2: Manda Toto - Paté ("Stranded on the beach")


Både rompemusklene og korsryggen var temmelig mørbanket der vi igjen ankom Shanga Village i solnedgang. Det var lavvann og vår dhow "Lamu" lå der strandet litt på skrå. Tidligere på dagen hadde vi seilt fra Manda Toto hit til Paté Island og Shanga Village. Vi var nå kommet vel tilbake etter en utflukt til en fordums stor by Siyu. Sittende bak på eselrygger, jeg på en alene mens Paul delte en rygg med en Arsenal-fan, var vi blitt fraktet på en sandsti gjennom tornebusker og palmesus. Siyu, the town with the beautiful sunset, bydde på en rekke gjengrodde og nedslitte ruiner, samt et fort som og var noe nedslitt. Vi befant oss nå i områder som seint kom inn under britisk styre. For mens britene konsentrerte seg om fastlandet, kjempet flere små bystater om herredømme over øygruppa Lamu. Det holdt med eselrygg en vei, egne bein bærer en fortere gjennom vær og vind, og var mye mer behagelig for musklaturen.


"Lamu" lå der, innrammet av solnedgangen som reflekterte seg svakt i den våte sanda. Parafinlampene lyste opp innvending og skapte en tiltrekkende atmosfære. Stjernene, anledet av Venus, begynte å vises på himmelhvelvingen. Mannskapet var i full gang med å tilberede kveldens middag, smakfull fisk på deres vis. Nok et mektig måltid ventet oss. Vi skulle aldri føle på sulten her ved Kenyas kyst.


Etter et godt måltid med dessert, stekte bananer i sukker, oppsøkte jeg taket og la meg der i den svale vinden. Stjernehimmelen var enorm. Og mens jeg ligger her ser jeg et lys i landsbyen og indisk musikk vibrerer gjennom lufta og helt ut til her jeg ligger. Det er bryllup på gang. Et agregat holder liv i musikken og lyset for festen. Resten av landsbyen er mørklagt. Nede i dhowen hører jeg Paul prater med mannskapet. Paul forstår nok ikke alt, for det går mye i swahili, men latteren sitter likevel løs. Her er samtaletema hvordan de skal angripe det å gå i bryllupet. Hvilke klær skal de ha på seg, og hvordan skal man te seg om noen vil prate, eller når det er lite å gjøre, slik at det ikke ser ut som en kjeder seg. Jeg kjenner at stunden er magisk. Dette er en opplevelse for livet.

Så blir det oppbrudd, kun den ene Abu blir igjen for å passe på. Vi skal gå i land. Musini tar oss med gjennom de mørklagte gater. Et "jambo" her og et "karibuni" der. Vi kommer fram, og får sitteplass på utsiden. Nå er det kun damene som tar del i festen og dansen. Mennene står på utsiden og hører og ser gjennom noen sprekker. Her slår de slørdekte kvinner seg løs i indiske rytmer. Kvinnene er ikke lenger like tildekte som i Lamu. Her er Afrika blandet med India.

Trolig rundt midnatt vil mennene slippe til festen for å spise restene. Det er lenge til, så jeg, Paul og Musini trekker oss tilbake og legger oss for å sove. Det tar ikke lang tid før jeg sovner. Noe over 2 aner det meg at Adam og Abu har kommet tilbake. Alle vekkes mer eller mindre tilsiktet. Båten skal flyttes. Tidevannet har kommet tilbake, og den blir flyttet slik at vi kan være reiseklare på morran. Det tar litt tid, så senker roen seg igjen.


Klokka er rundt 7 på morran da jeg snur meg på min smale benk, og nesten ruller av. Det er igjen lavvann, og båten er igjen strandet. Jeg vet ikke om båten fortsatt er i ferd med å tippe over eller ikke, så jeg tør ikke helt å legge meg til å sove igjen. Sola er på vei opp over det indiske hav. Jeg står etter hvert opp og går ut av båten. Det er vakre scener jeg får oppleve i stillhet blant noen fugler, snegler, krabber med mangrove skogen i bakgrunnen. Alt ligger til rette for nok en fantastisk dag.

Se flere bilder fra turen.

mandag 9. august 2010

Seiltur del 1: Lamu - Manda Toto Island ("Hva skjer a Baghera, ingenting tingeling")

Torsdags morgen hadde vi avtalt med vår kontakt på Lamu (Musini Cassim) at vi skulle starte seilturen vår mot endested Kiwayuu Island. Vi møtte ham i hovedgata i byen, og ble straks vist ned til kaiområdet hvor båten ventet. Med på denne seilasen skulle vi ha med en gjeng på 4 stk inkl. Musini. Det øvrige mannskapet bestod av kaptein Adam, og crewet 2x Abu.


Vi la ut fra Lamu ca. kl. 10 tiden med kurs for Manda Toto Island som var vårt første stopp på denne 3 dagers seilturen. Jeg er ingen verdensvant seiler, og var selvsagt i begynnelsen skeptisk til det som foregikk ombord på denne tradisjonelle dhowen. Abu & Abu sprang frem og tilbake, og dro i forskjellige taustumper som fikk seilet til å endre posisjon støtt og stadig. Det var under en av disse seansene at jeg utbrøt til Eiliv: "Hva skjer ?".... hvorpå mannskaper repliserte på klingende norsk "Hva skjer a' Baghera, ingenting tingeling". Etter det så valgte jeg å tie stilt en stund, og la gutta gjøre jobben sin.


Seilturen gikk fort, og i strålende vær ankom vi Manda Toto Island. Vi ankret opp et stykke utenfor, der vi valgte å prøve fiskelykken. Lykken stod meg bi denne dagen, og jeg kunne passe stolt dra opp to fisker på ca. 15-20 cm. Det var visstnok stort nok til matfatet.... For fiskeinteresserte var det en white snapper og en red snapper, som jeg fikk på kroken. Eiliv stakkar fikk ingen fisk.....

Etter å ha fisket litt til, så valgte jeg å bruke mitt "jeg er litt sjøsyk-kort".  Det endte med at vi avsluttet fisketuren, og ankret opp og kunne gå i land på denne sandfylte øya.



Kvelden gikk med til en del turer rundt på øya, samt en bedre middag ombord på dhowen "Lamu". Mange turister som også var ute i samme ærend, men det var ikke mange som hadde planlagt å tilbringe natten der. Vi var litt usikre på hvordan natten skulle forløpe, men vi hadde snakket om å sove i dhowen - og slik ble det. Crewet gjorde en kjempeinnsats med å lage til et overbygg på båten med kalesje, slik at vi nærmest fikk en flytende hytte.



Da klokken nærmet seg 21, valgte crewmedlemmet Abu å finne nattsekken. Han fant seg en plass i baugen, og kort tid etter valgte kaptein Adam og finne baugpartiet han også. Jeg og Eiliv var "priviligerte" og skulle få ligge på "madrass" på hver vår side i dhowen. Jeg lå med hodet omtrent der kaptein Adams føtter lå (valgte å snu meg motsatt vei i løpet av natta), og nedenfor meg igjen la den andre Abu. Han var såpass uheldig at han kun fikk delvis tak over seg.  Under bordet mellom meg og Eiliv rigget Musini til seg en "seng" bestående av redningsvester som madrass.....  

... og slik falt vi i søvn. Har sovet bedre...

onsdag 4. august 2010

Ai ai Captain

Har vært en solrik dag ved Lamu, og vi har begge fått steikt oss littegranne og er blitt venn med Aloe Vera. Lamus strender er lange og lyse, og selv om det er en del turister tilstede, så har man rimelige klarering til neste gruppe. Det er nok med plass kan du si.


I kveld tok vår kontaktperson på stedet, Musini Kassim oss med på en sunsettrip. Paul var noe nærvøs da plutselig landkrabba Eiliv får beskjed om å ta seg av roret ved seilbåten. På spørsmål fra dhowens eier om Eiliv har styrt en seilbåt før, svarer Eiliv nei, hvorpå båteier da svarer "Hakuna Matata" (ingen problemer).



tirsdag 3. august 2010

Møte med MYSA

Vi tre som reiser i lag ble kjent med hverandre gjennom skoleåret på Birkeland Folkehøgskole i 1998/99. Vi var det første kullet som samlet inn penger til organisasjonen MYSA. Det var også dette kullet som for første gang hadde elever som reiste ned til Øst-Afrika, og Eiliv var en av ti elever som den gang reiste ned. Da vi alle en gang hadde vært med å samle inn penger til MYSA, føltes det naturlig for turleder Eiliv å legge inn et besøk til organisasjonen som har utviklet seg noe enormt på disse årene.

I og med at det er Eiliv, turlederen, som står bak dette innlegget, så vil jeg her fokusere på de siste utviklingene til MYSA. La oss starte ved hovedkvarteret ved Komarock. Her ble vi omvist av tidligere BF-elev Stephen Muchoki. MYSA har fått det fjerde av 20 "Fotball for hope"-center som bygges opp av FIFA i Afrika. Dette er sentre som skal inneholde et sportselement, et helseelement og et utdanningselement. Vår Stephen har ansvar for helseelementet hvor de har som mål å tilrettelegge informasjon/testin og veilede unge mennesker innenfor feltet HIV/AIDS. Som en del av senteret er en splitter ny kunstgressbane som skal være åpen for alle.


Etter å ha spist lønsj tok en ved navn John oss med til et splitter nytt bibliotek. Dette er bibliotek nummer 4 MYSA har bygd opp. Målet er at det etter hvert skal bli et bibliotek i alle 16 sonene. Dette nye biblioteket er av en helt annen standard enn de andre, og målet med bibliotekene er at de skal skape en lesekultur som går utover det å bare lese til eksamner.


...veien til Nairobi.

Vi må innrømme at vi i de siste dager har blitt liggende noe etter på bloggfronten. Det kan delvis skyldes dårlig dekning, delvis mye farting og delvis mye program. La oss derfor kort oppsummere veien til Nairobi.

Vi reiste fra Nkuringo til fots. En fem timers gåtur gjennom Bwindi Impenetrable Forest National Park. For lesere som selv har vandret gjennom denne parken, så kan den bevandrende Eiliv konstantere at det er lettere å gå til Buhoma fra Nkuringo enn motsatt. Vi tok altså den letteste veien. I løpet av denne turen møtte vi på både bavianer, blue monkeys og red-tailed monkeys. Framme i Buhoma bodde vi på Bwindi View Bandas.


Vi kunne valgt å stå opp veldig tidlig lørdags morgen. Noen av oss våkna av noen som reiste klokka 3 om natta, trolig for å reise på den måten vi valgte å ikke gjøre. I stedet for å ta en buss valgte vi komfor å betalte i dyre dommer for en taxi som tilfeldigvis tok oss gjennom Queen Elizabeth National Park og endte opp i Kampala ved Tuhende Safari Lodge 11 timer senere. Underveis passerte vi ekvator.



I Kampala spiste vi god mat på Tuhende. Paul Rune fikk seg en etterlengtet massasje, da diverse omstendigheter gjorde at han ikke fikk sin i Nkuringo, vi var på marked, og Eiliv ble tilbudt jobb som frivilig ved Nkuringo Gorilla Campsite, etter et besøk og møte med de som står bak campsiten. Tidlig mandags morgen for de av sted til flyplassen, og flyselskapet Fly540 tok de trygt til Nairobi.

Se flere bilder her.

søndag 1. august 2010